Bilder fra RAAS

Standard

Nå som vi er tilbake i Managua og endelig har litt raskere internett tenkte jeg at det var tid for noen bilder fra de siste fem ukene. Enjoy!

Standard hus på påler i Bluefields

Søppeldynga i Bluefields, her lever folk av søppla

De herlige jentene AMC jobber med er klare for tradisjonell dans

Rama Cay, her bor størstedelen av Rama indianerne, ei lita øy uten veier

Arrangement i forbindelse med «World day of prayer and action for children»

Pearl Lagoon

Slik reiser man til Kukra River!

Barn på skolen i en av de fattigere bydelene i Bluefields

Denne gutten bærer stein som moren hakker flere timer hver dag etter skoletid

Slik fisker man i RAAS

Workshop med tenåringsledere i Orinoco

Bildene tilhører Maria Soot-Ryen

 

Det nærmer seg slutten…

Standard

Vi er nå inne i den siste uka av fem her i RAAS og Bluefields. Den siste tiden har gått veldig fort. Det føles som litt over en uke siden vi kom hit.

Etter at vi forlot Pearl Lagoon har vi blitt enda bedre kjent med Bluefields. Dagene har vi stort sett tilbrakt på kontoret. Det innebærer at vi møter opp hver dag kl. 8.30 og fordriver tiden til en eller annen plutselig sier «Let’s go», og så bærer det av sted 5-10 minutter senere.

Forrige søndag hjalp vi til med et arrangement i forbindelsmed World Day for Prayer and Action for Children.

Mandag var en forholdvis rolig dag med en del tid på kontoret og en skoleavslutning på ettermiddagen.

Tirsdag handlet vi inn skolesaker for 15 jenter. Disse jentene har begrensede ressurser, og deltar i en gruppe der de  lærer å lage ting og har det sosialt sammen. Her i Nicaragua kan man få mye for relativt lite i norske øyne.  Mesteparten av en pakke på sko, strømper, ryggsekk, blyanter, viskelær, notatbøker, penner og hårstrikker er betalt av to tidligere CFC-ere, Kristine og Kaja, som donerte 300 dollar til jentene etter å ha tilbrakt mye tid sammen med dem under deres opphold her for to år siden.

Onsdag endte vi opp med å ta en liten spontan tur til en liten øy kalt Rama Cay, der det bor ca 200 mennesker. Formålet var å samle underskrifter slik at AMC kan søke om å få starte et nytt prosjekt på øya. På ettermiddagen deltok vi på filming av en vignett mot diskriminering av personer smittet av HIV/AIDS der inkludering er det viktige budskapet.

Torsdag skjedde det veldig lite, men vi fikk da lage litt juledekorasjoner  og hjelpe til med å lage stjerner av amnge mindre trekanter. 24  november slår nemlig til i Bluefields. Det begynner i det små,  men nå dukker juletrær, julepynt og julesanger frem her og der. Jeg må innrømme at tropevarme og sterk sol ikke akkurat vekker julefølelsen hos meg helt enda.

Fredag fikk vi besøk av Julia og Tale fra fredskorpset. De reiser for tiden rundt i regionen og følger opp utvekslingsprogrammer som de støtter. Vi reiste sammen med ungdommer fra AMCs ungdomsorganisasjoner til  en liten privat øy med tydelig turistfaktor. Der ble det holdt en liten samling om klimaspørsmål, som ble noe kortere enn først planlagt. Her ble det holdt flere aktiviteter, blant annet en omvisning av den ganske eksotiske øya som blant annet har en lekeplass.

Lørdag hadde vi et møte med Tale og Julia på kontoret. Både koordinatorene for Bluefields og Pearl Lagoon deltok på møtet og var veldig fornøyd med oss. Det var veldig godt å høre. Nå vet vi at de har gode erfaringer og minner fra oss, og at de vil huske oss etter at vi drar.

Kesley har denne uken hatt en intensiv eksamensperiode med minst en eksamen per dag. Likevel har han funnet tid til oss. Blant annet har han tatt oss med til en ungdomsgruppe som møtes ukentlig i den moraviske kirken. Her har de har aktiviteter, synger og reflekterer rundt Gud. Det er en veldig koselig gruppe med god stemning og der alle deltar.

Det er med blandede følelser vi innser at oppholdet nærmer seg slutten. På en måte er vi klar for Norge og julefeiring, men vi er ikke helt klar for å gi slipp på Nicaragua enda.

Håvard

Mye reising og endringer i programmet

Standard

Det har preget de siste tre ukene i RAAS (den sørlige av de to karibiske regionene). Internettilgangen har vært litt av og på, og det er for tregt til å laste opp bilder. Så her kommer et langt sammendrag av de siste tre ukene i Pearl Lagoon og Bluefields. Blufields er en middels stor by, hvor man finner det man trenger. Det mest spesielle ved byen er at det ikke går vei dit. All transport er enten med fly eller båt. Ikke at man egentlig merker noe til dette så lenge man er i byen. Pearl Lagoon har en vei, men mye reising foregår i båt. Elva er levegrunnlaget for folk her. I Bluefields bor Kesley, den ene Nicaraguaneren som er med på CFC. Godt å ha en på vår egen alder som kan ta oss med på ting og vise oss rundt. RAAS er preget av Kreoler (etterkommere av afrikanske slaver). Mange snakker altså kreol (veldig likt engelsk) og kulturen er en blanding av indiansk, spansk og afrikansk. I Bluefields er det mange etniske grupper, men i Pearl Lagoon er alle kreoler eller garifuna (også afrikansk-ettede). Her foregår alt på engelsk og alle har god tid, noe som fører til at ting går sakte.

Lørdag kom vi med flyet i 11-tida, ble vist litt rundt i byen. Lørdagen var vi med på to møter. Ett med en gruppe kvinner som har menn/kjærester som lever med HIV. Det kunne ikke Kesley være med oss fordi ikke alle har «kommet ut» de er ikke åpne om sykdommen. Det er stor stigma knyttet til HIV og AIDS her. Mange blir støtt ut av familien og møter mye diskriminering i samfunnet generelt. Møtet var arrangert av AMC og de snakket om viktigheten av medisinene og om hvordan kvinnene kan støtte sine «loved ones». Det andre møtet var med to ungdomsgrupper den ene fokuserer på vold, den andre på klima. Det var veldig hyggelig, de fleste var på vår alder og vi pratet om Kenya og Norge, de stilte masse spørsmål. Det var koselig. Vi skal jobbe mer med de to gruppene de neste to ukene.

Søndag feiret de dagen for indre selvstyre. Det betydde parade med skolene i gatene. Minnet litt om 17. mai, men mye mindre. Hver skole hadde en gjeng som spilte trommer (skarp- og stortromme), drillpiker og noen som spilte et xylofonlignende instrument. Gøy å se. Vi så på dem og gikk også litt rundt i byen med. Etterpå var vi med Janett (koordinatoren) og familien i kirka. Evangelisk kirke som het «verbo» eller Ordet. Vi sang noen sanger på spansk og så var det en mann som preika i tre kvarter. Han snakka spansk, så fikk ikke med meg så mye, konsentrasjonen forsvant litt. På kvelden var vi med på bankett på universitetet. Der møtte vi 6 norske sykepleierstudenter fra HiST som har praksis her. Så vi var altså 8 norske på bankett på universitet i Bluefields. Banketten bestod i middag og seinere, etter at alle var ferdige med å spise, dansing.

Mandag morgen gikk turen med en 20- persons motorbåt innover på elvene i en time hit til Pearl Lagoon. Utrolig vakker natur, med tett regnskog som gikk helt ned i elva på begge sider. Pearl Lagoon er også et herlig sted. Alle snakker engelsk eller kreol og den karibiske kulturen er veldig tydelig. Folk stirrer litt på oss hvite, men er generelt veldig hyggelige og åpne. Vi bor på et veldig enkelt bed and breakfast som en familie driver. Maten spiser vi på kjøkkenet til de som driver stedet. Veldig god mat, mye sjømat. Fikk fisk til lunsj og hummer til middag en dag. Nam!

Dagen etter vi kom til Pearl Lagoon dro vi til Orinoco, et lite sted med ca 1500 mennesker 30 min i panga (motorbåt) herfra. Vi planla og gjennomførte en workshop med en gruppe tenåringer som er ledere for hver sin gruppe på samme alder. Gruppene møtes en gang i uka og snakker om rettigheter, helse, seksualtiet og andre tema de ikke lærer nok om på skolen. Workshopen handlet om hvordan de skal organisere gruppene sine og hvordan kommunisere godt (assertive comunication). Planen var egentlig å bli en dag til og ha et møte med noen religiøse ledere, men onsdag kveld etter workshopen fikk vi beskjed om at faren til Mark (en fra AMC som var med) holdt på å dø, han døde senere samme kveld. Så vi dro tilbake den kvelden.

Når noen dør, skjer ting fort, og kl 14 dagen etter var det begravelse for faren til Mark. Det var masse folk der (kanskje 2-300 til sammen). Seremonien var delt i tre; en utenfor huset til familien hvor vi sang noen salmer og pastoren sa noen ord. Så gikk vi til kirka, hvor det bare var plass til ca halvparten inne. Vi satt utenfor på en plastol og hørte ca halvparten. De leste litt fra bibelen, ba, en fyr snakket en stund og så sang vi. Til slutt gikk vi til kirkegården hvor de støpte grava i betong og la kista nedi mens vi sto rundt og sang, mens pastoren sa noen ord og ba litt innimellom. Hele greia tok rundt to og en halv time. Ganske anderledes enn begravelser hjemme. Alt foregikk på engelsk, så når jeg hørte hva de sa, skjønte jeg det. Utrolig rart å være på andre sida av jorda i en begravelse til en mann jeg aldri har møtt og ikke en gang vet fornavnet til. Det særeste av alt var at en av mobiltelefonene som ringte under seremonien (folk har ikke oppdaget lydløs her) hadde en fancy versjon av I dovregubbens hall som ringetone, faktisk en ganske vanlig ringetone i dette landet.

Helga etter begravelsen hadde vi to matlagingskurs. En med hun som lager mat til oss her. Vi får som regel veldig god mat, ofte reker eller fisk, men også kjøtt. Det er alltid gallo pinto (ris og bønner) til, men ikke så mye, bare som tilbehør. Og så får vi masse bananer, stekte, ferske, kokte, de har banansorter til alt her. Vi lagde gallo pinto med kokosmelk som vi lagde av kokosnøtta, så stekte vi hel ferskvannsfisk, nesten friterte i masse kokosnøttolje, så hadde vi kokt banan og salat av tomat og løk til. Veldig godt! Dagen etter dro vi til det lokale bakeriet og lærte å lage Patty (rød deig fylt med kjøtt, paprika og chili) og Toto (en kake med ingefær og kokos). Veldig godt, og enkelt.

Søndag 6. var det valg. Vi ble med Donna fra AMC her og stemte. Selve prosedyren var egentlig veldig lik den i Norge. De eneste forskjellene var at stemmeavlukkene var laget av pappesker og at fingertuppen på den ene tommelen til den som stemte ble farget med en sterk rødfarge for å sikre at ingen stemmer to ganger. Og selvfølgelig partiene da. For dem som ikke vet det ble Daniel Ortega fra FSLN (sosialistisk parti) gjenvalgt med litt over 60% av stemmene. Valget ble feiret med en blitte liten parade i Pearl Lagoon, ellers var alt veldig stille. Andre steder i landet har det vært sammenstøt og så vidt jeg vet har 4 personer blitt drept. Det har ikke vi merket noe til her. I Bluefields noen dager senere var vi med Kesley på en samling med FSNL tilhengere. Det var ca 50 stk i en avsperret gate utenfor hovedkontoret til FSNL her de viste taler ved Daniel Ortega, kona og en kardinal på storskjerm. Mer skjedde egentlig ikke.

Tirsdag var det tilbake til Bluefields fordi alle fra AMC her skulle på møte der i fire dager. Vi var med til en barneskole i en fattig bydel og snakket om Guds skaperverk, kroppen og forskjellene på gutter og jenter og i dag om hvilke deler av kroppen ingen får ta på. Seksuelle overgrep mot barn er ikke uvanlig i området, og AMC jobber på forskjellige skoler for å lære barna hva det er og hva de skal gjøre når det skjer. Siden dette var barn som stort sett var Mestiso (spanske) foregikk alt på spansk. Vår oppgave var i hovedsak å være der og vise at noen bryr seg om dem og få dem til å føle seg spesielle.

Vi var i fire klasser førskole, 1a, 1b og 2, dvs barn 3-10 år (mange starter seint på skolen eller må gå om igjen år hvis de ikke består en prøve på slutten av året). Barna var herlige. De ropte etter oss «Adios Maria!!!!» og det første vi hørte i dag da vi nærmet oss skolen var «YA VIENEN» (nå kommer de!) med veldig glade stemmer. De kom løpenede og ga oss klemmer hele tiden. Utrolig koselig! Tror vi skal tilbake dit når vi kommer tilbake til Bluefields.

Etter fire dager i Bluefields var det altså tilbake til Pearl Lagoon for helga. Lørdag var vi med Danny, vår båtfører, til gården til onkelen 40 min med buss unna. Der fikk vi smake kakaobønner rett fra treet. Spiste ikke bønnene da, men de er frøene i en frukt. Vi sugde på dem, veldig søt og god frukt utenpå. Fikk også se hvordan de lager kokosnøttolje. Søndag skjedde det ingenting fordi det regnet. I Pearl Lagoon sover folk når det regner. Heldivis har vi TV på rommet, den har til og med kanaler med amerikanske TV-serier.

Mandag var det tilbake til Bluefields (jeg sa det var mye reising). Vi bare sov der før og etter dagsturen til Kookra River tirsdag. Vi reiste med tre pangaer fra Bluefields tre timer hver vei på elvene innover gjennom regnskogen til et lite sted hvor hest er det gjeldende framkomstmiddelet. Vi var med på åpningen av et «casa materna», et hus hvor gravide fra området kan komme før de føder for å være sikre på at de får hjelp når babyen kommer. Det bor folk i området rundt Kookra River som må reise mange timer på hest til nærmeste helsesenter. Dessverre regnet det hele dagen, så hele landsbyen var full av gjørme. Jeg har aldri sett så mye gjørme i hele mitt liv, vi bokstavelig talt vasset i gjørme, heldigvis fikk vi låne et par støvler.

Nå er vi tilbake i Pearl Lagoon for en workshop med en ny gruppe ungdomsledere i morgen. Vi har fått ansvaret for å snakke om HIV og AIDS. Det blir spennende. På fredag går turen nok en gang til Bluefields. Da skal vi bli der et par uker, hvis de ikke forandrer programet igjen da…

Ja, det var mine siste uker. Det ble langt og bildeløst, men forhåpentligvis litt interessant også.

– Maria

Ferie

Standard

Vi har vært fire dager på ferie på den vakre øya Ometepe som ligger i den gigantiske innsjøen Lake Nicaragua. Naturen på øya var bare utrolig vakker, og vannet var herlig. Utrolig deilig å bare slappe fullstendig av i noen dager. Vi hadde også vår første varme dusj på 6 uker, det var egentlig litt merkelig. Vi leide en hytte på hotellet Villa Paraiso, ikke et dumt sted om du skulle finne på å dra til Ometepe.

 

 

På vei til Ometepe var vi innom en by ved kysten, der hadde regnet gjort dette:

 

Vi dro på ridetur:

 

Etter en halv time kom vi til Ojo de Agua, naturlig kildevann:

 

Ometepe, sett fra ferga:

 

For å komme oss tilbake til Managua tok vi en taxi, en ferge, en taxi til, en tidligere skolebuss fra USA med 80-talls musikk over anlegget og damer som solgte mat og drikke i små poser i midtgangen på bussen (fikk dessverre ikke tatt noe bilde), før vi til slutt tok enda en taxi. Ikke dårlig transport til rundt 70 kr per pers.

-Maria

Viktig lærdom

Standard

Det er nå en måned siden vi ankom Nicaragua, og jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hva vi har lært fram til nå:

I Nicaragua:

  • Dusjer man hver morgen
  • Spiser bønner og ris 3 ganger dagen
  • Er ikke innlagt vann og at vannet faktisk kommer når du vil det samme
  • Når det regner, regner det, ikke noe annet skjer da
  • Er det som regel dopapir, det bare oppbevares ikke på do
  • Skal ikke dopapir i do
  • Innlagt vann er en luksus
  • Liker myggen norsk blod
  • Er vifter veldig fine ting
  • Betyr vi at noe skjer kl 16 at det egentlig skjer en gang mellom 16.30 og 17.30
  • Er veien god nok om det er fysisk mulig å kjøre der

-Maria

Siden sist

Standard

Oi, da var det plutselig gått to uker siden sist oppdatering. Tida går fort!

Siden sist har vi:

vært en uke på spanskskole og bodd i vertsfamilier

spist masse bønner og ris

tatt et veldig lite fly til en veldig enkel flystripe:

besøkt 5 forskjellige tettsteder med urbefolkning:

hørt på samtaler om problemer med tidlig svangerskap og  lov 392 for unge (18-30 år):

virkelig forstått hva som menes med nicaraguansk tid (ventet mye)

vært med på et møte om hvordan få et bibliotek:

skrevet ferdig HIOA oppgaven (HURRA 🙂 )

drukket kokosnøtter:

hatt teaterøvinger med en gjeng barn/ungdom og laget et lite stykke om problemene ved bruk av narkotika

og gjort litt husarbeid på den nicaraguanske måten:

Så går livet videre i RAAN (Den nordre atlantiske selvstendige regionen). Vi tar livet med ro og opplever masse!

– Maria

Matagalpa

Standard

Mandag til torsdag dro vi ut for å besøke noen prosjekter AMC har i en regionen Matagalpa. Regionen preges av et utrolig vakkert, men ikke akkurat lett framkommelig. Folk flest lever av jordbruk, de har et relativt lite område, gjerne i en bratt skråning, og driver for det meste selvbergingsjordbruk.

Alex fra USA, Meg og Kesley fra Nicaragua

De som ikke har egen jord jobber enten på noen annens jord for luselønn, eller de lever av å selge f. eks. tortilla og annet langs veien. Da tjener man kanskje 30 cordoba (7-8 kr) om dagen. Det er ikke mye å leve av! Mange av barna går heller ikke på skolen, og de som gjør det går ofte ikke mer enn 3-5 år.

Vi bodde i den lille landsbyen La Dalia, på et enkelt hostell, med egen do, vask og dusj (som til og med av og til hadde rennede vann!) Høres kanskje ganske enkelt ut, men i forhold til hvordan folk bor i området var det luksus!Hver dag dro kjørte vi avgårde på lasteplanet på pick-upen. Vi kjørte på veier som ble dårligere og dårligere. Gjennom små lokalsamfunn hvor barna prøvede å løpe etter bilen, og guttene plystret etter oss. Vi måtte bremse (eller bare tute) på høner, hunder, hester, kuer og av og til en gris i veien. Veiene var bratte og steinete, av og til krysset vi små elver. Landskapet vi kjørte i var fantastisk vakkert! Det var frodig og mange steder hadde vi utsikt over åskammene. Det hele var virkelig en opplevelse for ei jente fra Norge, hvor vi synes veien er dårlig om asfalten har et par sprekkerIkke hver dag disse guttene får kjøre bil

Som sagt er området preget av fattigdom, noe man så godt på husene langs veien. Egen latrine (en slags utedo) er luksus, og så godt som ingen har elektrisitet eller innlagt vann. Mange må gå langt til jordene sine eller til et marked hvor de kan kjøpe såpe, olje og lignende. Men likevel hadde de menneskene vi møtte en stor framtidsoptimisme. Livet deres har forbedret seg veldig de siste årene. Jeg spurte en leder i et lokalsamfunn hva hans ønsker for framtida var. Du så bare hvordan ansiktet hans lyste opp da han fortalte om hvordan han håpet de kunne få innlagt vann.

"Proud to be a young farmer"

De menneskene vi møtte var alle partnere på forskjellige prosjekter AMC har. Noen prosjekter i regionen:

Land-bank: Utvalgte familer får et område de kan dyrke, som de betaler 150 dollar for i året i 13 år. De må også jobbe en dag i uka på AMCs gård, et arbeid som alle tjener på.

Ku-prosjekt: AMC gir kuer til noen kvinner. De betaler for kua ved å gi den første kalven til en annen kvinne. Alle andre kalver kua får kan de beholde selv.

Medisiner: AMC har mange små apotek og medisinskap plassert rundt omkring. En person har blitt trent opp til å kunne selge medisinene. Disse medisinene er veldig billige, fordi ingen skal tjene på dem.

Tannhelseprogram: Lokalbefolkning blir trent opp til enkel tannhelse. De snakker om det på skolene, og barna får en gratis tannbørste to ganger i året.

Ungdommene driver en liten radio som sendes over en stor høytaler

Dessverre er det langt fra alle som får glede av disse programmene. Men planen er at de som får hjelp etterhvert kan fortsette uten AMC, slik at AMC kan fortsette arbeidet et annet sted. For det trengs! Det var godt å se hvordan penger man gir til slike organisasjoner virkelig kommer folk til gode.

Chiliplante

Dette er skoleveien til ca 40 barn

Vi fikk smake sukkerrør, søtt og godt

Sammen med noen av partnerne på lanbanken

Denne brua er eneste måte å komme mellom hus i området

En gris i veien! Anya ble litt redd

En ovn hvor kvinnene kan komme og bake brød

Et skap med billige medisiner.

Områdets helsestasjon, hun veier barn for å oppdage underernæring. Dette er hovedrommet i huset

Bonde viser fram den nye kjøkkenhagen sin.

Alex og Kesley badet i fossen

Disse gutta har klatret i fossen før!

Bildene tilhører Kesley Kelly og Maria Soot-Ryen

Tips: Klikk på bildene for å få dem større.

– Maria